Savn og sorg
Jeg savner alt som har med mamma å gjøre, savner reglene hennes, våres diskusjoner, krangler, middag og henne omtenksomhet. Ting har ikke vært enkelt for hverken henne eller meg. Jeg har havnet på sykehuset to ganger i løpet av to uker da hun var i syden, og hver gang hun ringte hørte jeg bekymringen i stemmen hennes. Kan ikke tenke meg åssen hun føler seg når hun ser datteren sin tar livet av seg for hver dag som går, at JEG ikke tar mer vare på min kroniske sykdom. Hun ser kroppen min sliter med å holde seg oppegående, hun ser jeg sliter med å holde en kald maske sånn at ikke omverdenen ser at jeg sliter meg igjennom dagene. Det er tungt, og tyngre blir det når legene sier at hvis jeg ikke skjerper meg nå og retter opp livet mitt, så er det ikke sikkert jeg lever til jeg er 30. Ting var ikke alltid så vanskelig, vanskelighetene begynte å skje da jeg flyttet fra hjemmet mitt, det eneste stede hvor jeg følte meg trygg og sikker.
Nå, er det tøft å bo for seg selv. Bare det å stå opp om morgenen er ett slit, ettersom nettene er vonde. Psyken min sier at jeg vil overleve, at jeg vil kjempe for å leve. Men det fysiske sier stopp. Kroppen min værker, imunforsvaret mitt har blitt svekket og nyrene, det er de som er værst om nettene. Men likevell prøver samvittigheten min å få meg opp til å gjøre det jeg skal. Det er ikke alltid jeg har klart det, og da er det ikke alltid samvittigheten min er snill mot meg heller.
Min snille mamma forteller meg at du kan hvis du vil, DU ER STERK jenta mi og jeg står alltid ved din side på godt og vondt! Du aner ikke hvor mye det betyr for meg mamma, at jeg har en så fin person som deg til å ta vare på meg, høre på mine problemer og hjelper meg når jeg sliter. Du ser det på øynene mine, du ser det på kroppen min og måten jeg prøver å fortrenge det vonde. Du gir meg alltid en hjelpende hånd, du er som luft under vingene mine. Og enda du vet at jeg hater klisjeaktige samtaler, klarer du likevell å få meg til å gråte, som regel er det av glede. Men etter vår siste samtale ansikt til ansikt, var det vonde tårer fra oss begge, du viste det og jeg viste det. Da jeg lå omringet av ledninger og maskiner, skjønte du at dette var alvorlig, det har du hele tiden vist.
Enda jeg lå under alt det der, så var jeg fremdeles like egoistisk. Jeg liker vell kanskje ikke å innrømme mine feil. Du sa at du ikke ville se meg gå under, du ville ikke se meg forsvinne, du ville ikke se din egen datter ødelegger livet sitt. Men du mamma, du skulle bare ha vist, men det trur jeg nok du gjør. Jeg prøver så godt jeg kan for å gjøre deg stolt, til å bevise deg at jeg er sta nok til å klare dette. Enda du sier at du er stolt av meg, at du ser hva jeg prøver å oppnå, er det som det ikke går innpå meg og jeg trur rett og slett ikke på deg. Jeg er ikke overbevisende ovenfor meg selv en gang. Jeg har virkelig vært ute å kjøre, jeg har virkelig slitt ut kroppen min på så mye tull! Jeg er bare glad for at det hele er snart over, at jeg kan puste lettet ut, at jeg kan endelig få kommet hjem å aldri seg meg tilbake. Nå kommer jeg endelig hjem mamma, for det er det du ha villet siden den første måneden jeg flyttet ut. Men så sta som jeg er, skulle jeg klare dette. Og det har jeg også, takket være min samboer, svigerforeldre og ikke minst min kjære mamma. Jeg må bare klare å fullføre disse siste ukene av skolen først, og ta dag for dag.
Nå kommer datteren din snart hjem og jeg skal endelig få puste fritt og føle meg hjemme for første gang på lenge.
